Tospråklige ordbøker i fremmedspråkundervisningen

av Anne Lerø

 

Copyright: Getty Images

Et sentralt læremiddel i fremmedspråksundervisningen er ordboken. I løpet av skolegangen er et av målene at elevene skal kunne bruke ordbøker og andre oppslagsverk. Derfor går de fleste til innkjøp av en ny ordbok ved skolestart. Den blir lagt i sekken, sammen med de andre bøkene, men ikke alltid tatt opp og brukt så aktivt som det var meningen at den skulle. Det kan ha mange grunner. Noen strever med å finne det de leter etter, og bruker uforholdsmessig lang tid på å slå opp. Etter hvert føles ordboken mer som en klamp om foten enn et nyttig arbeidsverktøy. For å bryte en ond sirkel er det viktig at elevene bruker tid på å bli kjent med ordboken, bla i den og prøve seg fram. Som lærer, hvordan hjelper man eleven med å komme i gang? Jeg vil her trekke fram noen oppgaver som kan brukes i engelskundervisningen.

 

Oppslagsordet

En forutsetning for å finne fram i en ordbok er at elevene er fortrolige med alfabetet. Det å ramse opp alfabetet er grunnleggende for de fleste, men det å alfabetisere ord, kanskje etter tredje eller fjerde bokstav, er vanskeligere. En oppgave er å gi elevene fem eller seks ord som har noen felles innledningsbokstaver. Det kan for eksempel være navn som Annie, André, Atle, Andreas, Anine, Anna og Anton. De skal så sorteres i alfabetisk rekkefølge. En tilsvarende oppgave er å finne ord som inneholder mange av de samme bokstavene, i ordboken. En kan la elevene finne betydningen til ord som adopt, admit, accept, adjust, adapt og access.

Videre er det viktig at elevene er trygge på hva som er grunnformen av et ord. Mange gir opp fordi de ikke finner caught eller hjalp. Riktignok blir det i noen ordbøker henvist fra denne formen til oppslagsordet, men det er ikke regelen, og listen er aldri uttømmende. Derfor er det en stor hjelp når eleven automatisk knytter et uregelrett verb i preteritum til infinitivsformen, eller et substantiv i bestemt form flertall til ubestemt form entall. En nyttig øvelse er å finne oppslagsordet til ord av typen rakk, bøkene, størst og came, teeth, best.

Når elevene slår opp i ordboken, er det ikke alltid for å finne en oversettelse. Ofte er hensikten å vite hvordan et ord staves. Det finnes ulike måter å øve seg på staving og rettskriving. Læreren kan gi eleven en liste med ord som er stavet feil, og så la eleven finne riktig stavemåte. Noen er redd for at eleven da kan bli mer fokusert på det som er feil, enn på det som er riktig. En alternativ oppgave er ”bokstavsalat”, et kryssord der hver rute har én bokstav. Eleven skal finne de rutene som sammen danner egne ord ved å trekke streker vannrett, loddrett og diagonalt.

 

Homografer

Noen ord uttales likt og staves likt, men hører likevel til ulike ordklasser. De kalles homografer. I ordbøker markeres homografene på ulike måter. I noen bøker finner man dem under samme oppslagsord, adskilt med romertall. I andre bøker er hver homograf et eget oppslagsord, som bear1 og bear2. For å gjøre elevene fortrolige med at ett og samme ord opptrer i ulike sammenhenger og med forskjellige bøyningsmønstre, kan læreren skrive opp en rekke løsrevne ord på tavlen, alle homografer. Elevene skal så skrive to setninger til hvert ord, der man skiller mellom ordklassene.

 

Forkortelser

Et kjennetegn ved ordboksartikler er de mange forkortelsene. De er nødvendige for at ordboken ikke skal bli for stor og uhåndterlig, men de gjør også teksten mer uoversiktlig og vanskeligere å lese. En ordboksbruker bør derfor være trygg på hva forkortelsene står for. Man kan gi elevene en side i ordboka der de skal finne alle forkortelsene, skrive dem ned og finne ut hva de betyr.

 

Når eleven vet hva forkortelsene betyr, er neste steg å bli fortrolig med bruken av de ulike formene. Det gjelder blant annet forkortelsene for språkområde, det vil si skillet mellom amerikansk engelsk og britisk engelsk. Læreren kan lage setninger som inneholder ord av typen fortau, lastebil, leilighet og undergrunnsbane. Elevene skal oversette setningene, og hver setning skal ha to oversettelser, én amerikansk engelsk og én britisk engelsk.

 

Tilsvarende kan man lage oppgaver som er knyttet til stilforskjeller. Når man slår opp i en ordbok, må man kjenne til hva forkortelsen dgl (dagligtale) innebærer. Elevene kan få i oppgave å lage to rollespill. I det ene rollespillet er det to ungdommer som snakker sammen. Situasjonen er uformell og uhøytidelig. Det andre foregår på en arbeidsplass, og det er voksne mennesker som snakker sammen. Det vil si en formell og høytidelig kontekst. Læreren gir hver elevgruppe en samling norske ord som oversettes ulikt på engelsk, avhengig av stilnivå. Alle ordene skal brukes i begge rollespillene, og elevene må være bevisst på at oversettelsen og stilnivået varierer alt etter hvem som snakker, og i hvilken situasjon.

 

Uttale og lydskrift

Ordboken er til god hjelp når man skal finne ut hvordan et ord uttales. Lydskrift er for mange annerledes og fremmed, og de kvier seg for å gi seg i kast med de fonetiske tegnene. Hensikten er at lydskriften skal vise oppslagsordets uttale, men i klasserommet kan læreren presentere lydskriften først og så la elevene finne oppslagsordet: Elevene får utdelt et ark med en rekke ord utelukkende skrevet med fonetiske tegn. Oppgaven blir å finne ordet bak lydskriften. Det kan være en hjelp å arbeide i grupper, slik at elevene kan lese opp ordene for hverandre.

 

Betydning

Tospråklige ordbøker brukes primært for å finne en oversettelse. Man ønsker å vite hva ordet betyr, eller hva det heter på målspråket. Ofte finnes det bare én betydning, og de tilfellene er som regel ukompliserte. Problemet kan oppstå når et ord har flere, til dels ganske like, betydninger.

 

I ordboken er de ulike betydningene markert med betydningsnumre. Men innenfor hver betydningsgruppe kan det igjen være forskjeller i måten oversettelsene brukes på. For å gjøre bruken tydeligere har lengre ordboksartikler såkalte ”eksempler”. Det vil si setninger som viser hvordan ordene brukes, og hvilke oversettelser en kan velge. Under verbet greie finner man eksemplene det var så vidt jeg greide det (I just managed it) og jeg greide ikke å åpne døren (I was not able to open the door).

 

Når man oversetter hele setninger og lengre tekster, forutsettes det at man er oppmerksom på ordenes betydningsnyanser. I undervisningen kan læreren gjøre denne problemstillingen enda mer eksplisitt ved å gi elevene setninger som inneholder ord med flere ulike betydninger, slik at elevene må arbeide systematisk med betydningsnumrene og eksemplene de finner i ordboken. Noen eksempler er: Did you get anything of what I said? That was grand! Forholdene var uutholdelige. Det blir vanskelig. Alternativt kan elevene selv skrive setninger der ett og samme ord brukes i ulike betydninger. På engelsk kan det kan være ord som handle, guard og near. Noen eksempler på norsk er kontrollere, form og stryke.

 

Idiomatiske uttrykk

Av og til er det ikke oversettelsen av ett enkelt ord man leter etter, men et uttrykk eller en fast formulering som består av flere ord. I disse tilfellene har ordene mange ganger mistet noe av sin opprinnelige betydning. Å oversette ord for ord i slike sammenhenger blir gjerne katastrofalt. Hvor finner man oversettelsen av uttrykket ha svin på skogen? Regelen er at uttrykket er plassert under det første betydningsbærende ordet, vanligvis et verb eller substantiv. I enkelte ordbøker er disse uttrykkene plassert til slutt i ordboksartikkelen og med uthevet skrift.

 

For å bli mer bevisst på hvilke ord man må slå opp, kan elevene få en liste med ulike idiomatiske formuleringer. Det kan for eksempel være: som lyn fra klar himmel, ta seg sammen eller så å si. Elevene skal så gå gjennom alle formuleringene, først streke under det ordet som de mener er oppslagsordet, og så til slutt finne oversettelsen.

 

Preposisjoner er kan hende den vanskeligste biten når man lærer et nytt språk. Det blir sjelden særlig vellykket å lete under oppslagsordet når man skal oversette setningen han ventet på henne. Ved uttrykk av typen håpe på, slåss om og se på er regelen at man finner oversettelsen under verbet, og ikke under preposisjonen. For elevene er det viktig å lære hvor de finner oversettelsen, men også hvordan de skal bruke uttrykkene i hele setninger. Læreren kan sette opp setninger, med subjekt og objekt, der denne typen uttrykk inngår: jeg håpet på en varm sommer og de slåss om pengene. På den måten gjøres elevene enda mer bevisst på forskjellene i preposisjonsbruk i norsk og engelsk.

 

Ordboksartikkelen

En ordboksartikkel er bygd opp etter en fast struktur. For å kunne hente ut mest mulig informasjon om et ord er det en hjelp å være bevisst på hvordan oppbygningen er. Man kan la elevene fylle ut et skjema av denne typen:

  

Entry word
Pronounciation
Information about the word
Meaning
Expressions
least
[li:st]
I adj, adv
II som sb
minst
det minste
least of all
to say the least (of it)

Eventuelt kan de selv systematisere opplysningene de finner under et oppslagsord, og sette opp et eget skjema.

 

Oppsummering

Tradisjonelt er ordbøker ofte brukt til å finne riktig stavemåte eller oversettelse av et ord. Jeg har her forsøkt å vise at man fra ordboksartikkelen kan hente ut en rekke flere opplysninger, som stilnivå, språkområde, uttale og idiomatiske formuleringer. Sentralt i fremmedspråksundervisningen er at elevene får kjennskap til den informasjonen en ordboksartikkel rommer. I tillegg er målet at de føler seg trygge på at de finner opplysningene de leter etter, raskt og enkelt.

 

 

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 03.07.2008

© Cappelen Damm AS