Ettspråklige ordbøker i fremmedspråkundervisningen

Ettspråklige ordbøker gir som kjent definisjoner, mens tospråklige ordbøker gir oversettelser. Når vi heretter refererer til tospråklige ordbøker, menes ordbøker mellom engelsk og norsk med norske brukere som målgruppe. Når vi refererer til ettspråklige ordbøker, menes ettspråklige engelske ordbøker.  

 

Copyright: Getty Images
Felles for ettspråklige og tospråklige ordbøker er at vi slår opp for å få informasjon eller bekreftelse. Det er imidlertid ikke likegyldig hvilken av disse ordbøkene vi benytter i vår jakt på kunnskap og visshet.
 
“Hva betyr …?” – de store ettspråklige har som regel svaret
La oss tenke oss at en elev skal finne ut hva “haggis” betyr. Det nytter ikke å slå opp “haggis” i en liten eller mellomstor tospråklig ordbok. Slike ordbøker inneholder bare de mest sentrale ordene, og “haggis” vil falle utenom i et slikt ordutvalg. Cappelens Engelsk ordbok (60 000 oppslagsord) har ikke ordet med, mens Cappelens Stor engelsk ordbok (115 000 oppslagsord) har det med.
 
The New Oxford Dictionary of English (heretter kalt “Oxford”) kan fortelle at “haggis” er:
Scottish dish of various parts of a sheep, cut up, mixed with oatmeal, and cooked in a sheep’s stomach.
 
Her kan det hende at eleven blir usikker på ett eller flere av ordene i definisjonen, f.eks. “dish” og “oatmeal”. Noen vil samvittighetsfullt slå opp disse ordene i den samme ordboken. De vil da se at “dish” har flere betydninger, og det er forholdsvis enkelt å komme frem til betydningen “matrett”. Vanskeligere er det med “oatmeal”. Dette ordet er forklart med meal made from oats. Slår man opp på “oat”, får man vite at det er (grain from a) hardy cereal plant grown in cool climate as food.
 
Ja vel, hjalp dette? For en elev som i utgangspunktet er helt blank med hensyn til betydningen av “oatmeal”, er ikke denne definisjonen til særlig hjelp. Det er ikke umiddelbart klart at svaret er “havre”, men ved å konsultere en tospråklig ordbok får eleven raskt fastslått at det dreier seg om havre.
 
Et annet eksempel er ordet “rose”. I Oxford er definisjonen: a prickly bush or shrub that typically bears red, pink, yellow, or white fragrant flowers, native to north temperate regions. Er ”rose” fremmed for eleven, kjenner han/hun nok heller ikke ordene “prickly”, “shrub”, “fragrant”, “native” og “temperate”. I disse tilfellene vil den ettspråklige ordboken være til liten hjelp i arbeidet med å forstå tekstens innhold.
 
De som velger å gå direkte fra definisjonene i en ettspråklig ordbok til en tospråklig ordbok, har muligens tidligere erfart at de til syvende og sist har behov for å slå opp i en tospråklig ordbok. Dette må ikke sees på som et nederlag. Det er bedre å få verifisert at “oat” er “havre”, enn å sitte igjen med en vag forestilling om en kornsort uten helt å vite hvilken. Men jo flere ord fra definisjonen i en ettspråklig ordbok man må slå opp, desto sterkere er indikasjonen på at man ikke er moden for utstrakt bruk av en slik ordbok.
 
Veien til visshet kan være kronglete, og ofte må man benytte mer enn én ordbok for å nå målet. Det synes hensiktsmessig med et samspill; å bruke både en ettspråklig og en tospråklig ordbok.
 
Kulturspesifikke ord
“Haggis” er et kulturspesifikt ord. Denne matretten er ikke en del av vår norske kultur, og vi har derfor ikke et norsk ord for den. I mangel av et tilsvarende ord, en nøyaktig oversettelse, må en engelsk-norsk ordbok gi en definisjon, ofte en tilnærmet ordrett oversettelse av definisjonen man vil finne i en ettspråklig ordbok. I slike tilfeller gir med andre ord den tospråklige ordboken definisjoner, selve kjennemerket for ettspråklige ordbøker. Elevene står overfor de samme utfordringene uavhengig av om de velger en ettspråklig eller tospråklig ordbok. Når man ikke får det tilsvarende norske ordet, som er synonymt og utbyttbart i teksten (selve poenget med oversettelser), må man vurdere hva man skal gjøre videre.
 
I en fortløpende oversatt tekst kan ikke ett ord uten videre erstattes med en hel definisjon uten betydelig tap av rytme. Det skurrer når “And then we all sat down to eat [haggis]” oversettes med “Og så satte vi oss alle ned for å spise [en skotsk matrett som består av hakket innmat av kalv eller sau, nyretalg, havremel og krydder, kokt i dyrets magesekk]”. Setningen får et altfor sterkt fokus på detaljene ved matretten. Det er som om man besvarer et spørsmål om hva “haggis” er, som om man er blitt bedt om å definere det.
 
En løsning er å skrive “haggis” i den norske oversettelsen. Etter å ha slått opp i én eller flere ordbøker, ender man altså opp med det samme ordet man startet med.  Oppslagsordet blir oversettelsen. Dette kan man gjøre når man regner ordet som kjent for leserne, til tross for at det ikke er del av vår kultur. Hvordan eleven til slutt velger å løse oversettelsesproblemene av kulturspesifikke ord, sier mye om vedkommendes språkfølelse og språkforståelse. Hvordan har han/hun vurdert bruken av en definisjon, og hvordan er den i så fall omarbeidet og forenklet?
 
Passiv språklæring
En ettspråklig ordbok fungerer best som en såkalt passiv ordbok. Her finner man ordenes betydninger. Den gir således viktig hjelp i arbeidet med å forstå en tekst. Men som nevnt ovenfor, fungerer en definisjon bare når den er forståelig, det vil si at man vet hva ordene i definisjonen betyr.
 
En annen kompliserende faktor er at de ettspråklige ordbøkene ikke har den norske eleven for øye. Eleven blir ikke oppmerksom på viktige forskjeller mellom norsk og engelsk. Her kan vi trekke frem et ord som “roof” – definert i Oxford som top covering of a building. I en tospråklig ordbok vil forfatteren legge til presiseringen “utvendig” for å få frem forskjellen mellom det engelske “roof”, som er utvendig, og det norske “tak”, som kan være både innvendig og utvendig. I en norsk-engelsk ordbok vil skillet mellom “roof” og “tak” bli enda tydeligere:
 
tak
1 (utvendig) roof
2 (innvendig) ceiling
 
Aktiv språklæring
En ettspråklig ordbok kommer til kort som aktiv ordbok, det vil si når eleven skal produsere tekst og vil vite hva et norsk ord heter på engelsk. Vil man f.eks. vite hva “skiftenøkkel” heter på engelsk og ikke har noe utgangspunkt, får man ingen hjelp av en ettspråklig ordbok. Det samme gjelder idiomatiske uttrykk og ordtak av typen “gi bakerens barn brød”. Eleven finner ikke det tilsvarende ordtaket på engelsk ved å slå opp:
 
give hand over to
baker person who bakes bread
child unborn or newly born human being, boy or girl
bread food made by mixing flour with water and yeast
 
Poenget er også at en elev i videregående skole neppe ville slå opp disse ordene. Det man kan, slår man ikke opp, og disse ordene lærer man tidlig i engelskundervisningen. Mest sannsynlig vil mange automatisk skrive give the baker’s children bread.
 
Forfatterne av en ettspråklig engelsk ordbok forholder seg til sitt univers. I Storbritannia har “to carry coals to Newcastle” av historiske grunner blitt en logisk måte å oppsummere situasjonen hvor man gir noe til noen, og disse allerede har mye av det. Tospråklige ordbøker er derimot tilrettelagt for norske brukere. De fleste norsk-engelske ordbøkene har med slike idiomer og uttrykk under tilhørende oppslagsord, i dette tilfellet “baker” eller “brød”. Et tilsvarende eksempel er uttrykket “ha svin på skogen”. Under oppslagsordet “svin” finner man følgende oppsett:
 
svin
[…]
UTTRYKK: ha svin på skogen have a skeleton in the cupboard, have a skeleton in the closet (amer)
 
Dette er svært verdifull hjelp for elever når de skal manøvrere innenfor dette vanskelige feltet. Idiomatiske uttrykk kan ikke oversettes ord for ord som en en-til-en oversettelse.
 
Utseende på artiklene
Det er ikke bare språket som skiller de ettspråklige ordbøkene fra de tospråklige. En annen viktig forskjell er utformingen, måten ordboksartiklene er satt opp. Et eksempel er “impetuous”, her hentet fra én ettspråklig og tre tospråklige ordbøker:
 
impetuous moving quickly or violently; acting, inclined to act, on impulse, energetically but with insufficient thought or care; done or said hastily.
 
impetuous
1 heftig; oppfarende, snarsint
2 impulsiv; umiddelbar
 
impetuous
1 impulsiv, oppfarende
2 forhastet, ubesindig
3 heftig, voldsom
 
impetuous heftig; overilt; fremfusende
 
Den engelske definisjonen er i formen en fri tekst, mens de norske artiklene har preg av være en oppramsing eller liste i en grundig tilrettelagt og skjematisk form (ofte med nummererte underbetydninger). I de tospråklige ordbøkene er oversettelsene tolket for eleven og satt inn i en matematisk, forenklet form. Ordbokforfatteren har tatt de viktige valgene, trukket ut essensen. Han/hun har vært nødt til å ignorere perifere, små nyanser. Alt er lagt til rette for eleven, og oppsettet gjør det raskt å finne frem. Inntrykket man sitter igjen med, er at det er det eneste riktige svaret som presenteres, og at det ikke er rom for tvil. Man får følelsen av en en-til-en oversettelse; til det engelske ordet finnes en norsk motsvarighet.
 
Så enkelt er det ikke alltid. Går man den andre veien, altså slår opp de norske ordene i en norsk-engelsk ordbok, er ikke “impetuous” nevnt som en mulig oversettelse. Sannheten er at det engelske ordet “impetuous” rommer så mange betydninger at man ikke kan finne et norsk ord som fullgod erstatning. Disse betydningsnyansene vil komme frem i den lange og flerleddete definisjonen i den ettspråklige ordboken. Dermed vil ordboksartikkelen fra den ettspråklige ordboken stimulere til mer kreativitet. Eleven blir tvunget til å lese hele artikkelen, må være mer skjerpet og anstrenge seg mer. Den ettspråklige ordboken krever en bevisst og moden bruker. Eleven går fra det trygge til det utrygge, noe som kanskje gjør ham/henne mer oppmerksom og mer bevisst på at man står overfor et møte med en annen kultur.
 
Fra tospråklig til ettspråklig?
En tradisjonell oppfatning har vært at elever underveis i læringsprosessen skal gå over fra å bruke tospråklige til ettspråklige ordbøker. Tanken er at eleven skal bli så fortrolig med fremmedspråket at han/hun ikke lenger vil ha bruk for en tospråklig ordbok. Bildet er mer komplisert. Trolig vil mange elever ha glede av å bruke ettspråklige ordbøker på et tidlig stadium, samtidig som de ikke bør gi slipp på de tospråklige ordbøkene selv etter mange år med engelskundervisning.
 
Grunnen til dette er at ettspråklige og tospråklige ordbøker dekker ulike behov hos ordboksbrukeren. De tospråklige ordbøkene er gode hjelpemidler når man vil ha et raskt svar og endelig bekreftelse. De ettspråklige er nødvendige når man trenger en presis og detaljert forklaring. Dessuten egner de seg godt i undervisningen fordi elevene blir mer kjent med fremmedspråket. Jo mer man leser engelsk, jo mer fortrolig blir man med måten språket brukes på.
 
Det sentrale er at eleven ikke stagnerer i læringsprosessen. De skal lære å finne frem, ikke bare i den enkelte ordbok, men blant ordbøker. Elevene må motiveres til å slå opp i ordbøker, og ingenting gir mer motivasjon enn å finne det man leter etter. Noen ganger er den ettspråklige ordboken til mest hjelp, andre ganger er den tospråklige helt nødvendig.
 
Konklusjon
Bruken av ettspråklige ordbøker i undervisningen gjør ikke de tospråklige ordbøkene overflødige. Samspill og vekselvirkning mellom ettspråklige og tospråklige ordbøker er det mest hensiktsmessige for elever i den videregående skolen. Det gir dypere forståelse for språket og et større ordforråd. Bruken av tospråklige ordbøker betyr ikke en tilbakegang i utviklingen og læringsprosessen. I de ettspråklige ordbøkene finner eleven oppslagsord som er utelatt i tospråklige ordbøker, i tillegg til at presise definisjoner sikrer en god forståelse av ordets betydning. Videre blir eleven tvunget til å tenke mer selv, siden stoffet ikke er tilrettelagt for norske brukere. Men når eleven selv skal produsere, dvs. skrive engelske tekster og finne engelske oversettelser til norske ord, vil en ettspråklig ordbok nødvendigvis komme til kort.

(Hilde Rønning / Anne Lerø)
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 03.07.2008

© Cappelen Damm AS